Utgave 7 2020

I år skal «alle» på Norgesferie. Da reiser vi i fotsporene til britiske lorder, tyske keisere, franske oppdagere og italienske handelsmenn som så den ville, norske naturen som vår store attraksjon. Deres norgesferier bidro til å forme vårt bilde av oss selv.

Smakebiter fra utgave 7:

  • Når brikkene faller på plass.

    INGUNN HELENE KRISTENSEN, frilansjournalist

    Et oppdelt kart. Det var ideen om å lære barn geografi som fikk John Spilsbury til å lage et kart over Europa på en tynn treplate. Deretter skar han landene ut langs landegrensene. Barna plasserte landene på riktig plass i det Spilsbury kalte et oppdelt kart. Den pedagogiske geografien ble solgt til de velstående og ble snart populært, også blant britiske kong George IIIs barn.
    Etter Spilsburys bortgang på slutten av 1760 ble ideen videreført av andre. Puslespillene, som fikk økt popularitet utover læringsøyemed, ble utvidet med flere motiver som dyr, landskap og skip, og de første årene ble motivene malt for hånd. På 1800-tallet forsøkte noen produsenter seg på en rimeligere utgave ved å bytte ut treplaten med papp. Det falt ikke helt i god jord da mange oppfattet papp som mindre egnet.

    Brikkene låser seg. Tidlig på 1900-tallet kom spillselskapet Parker Brothers med ideen om brikker som låser hverandre på plass. De fleste puslespillene ble skjært opp for hånd, først og fremst av kvinner.
    Argumentet var at kvinner hadde god trening i å sy, og de små skjæremaskinene lignet symaskiner. At firmaet sparte penger på å bruke kvinnelig arbeidskraft, ble ikke like høylytt annonsert.
    Da den store depresjonen inntraff på 1930-tallet, skulle interessen for puslespill virkelig skyte fart. Anne Williams, historiker og økonomiprofessor ved Bates College i Maine i USA, anslår at amerikanere puslet 10 millioner puslespill hver uke under verdenskrisen. Ikke bare var puslespillene tidsfordriv og underholdning, de skapte også arbeidsplasser. Ved å investere i en liten skjæremaskin kunne alle som ønsket, produsere sine egne puslespill og selge eller leie dem ut til naboer og venner.

    Selve livet er et puslespill. – Brikkene må på plass for at vi skal oppleve mening og mestring. Men ved en uventet krise skapes usikkerhet, det blir kaos i brikkene våre, og våre kjente rutiner settes på prøve, sier filosof Kaja Melsom.
    – Som enkeltindivider har vi behov for å gjenvinne kontrollen, få brikkene på plass igjen. Noen velger å sluke all informasjon de kommer over. Dette gir en følelse av å vite hvor de forskjellige brikkene befinner seg og hva som må til for å bygge dem sammen til en helhet igjen. Andre innser at en ikke har kontroll, at livet fortoner seg som en eske med brikker som har falt utover gulvet, sier hun.
    På samme vis som livet, har heller ikke puslespillet noen bruksanvisning. Likevel kan det gi trøst i en usikker tid, ifølge filosofen.
    – Den kontrollen man ikke kan få over den virkelige verden, kan man i det minste få over brikkene. Puslespillet gir også en sterk følelse av mestring. Man må jo selv utvikle sin egen måte å ordne brikkene på. Noen starter med rammen. Andre begynner med en farge.Slik utvikler hver og en sin egen strategi for å bevege seg fra kaos til orden, sier Melsom.
    Hun mener det å legge puslespill er en øvelse som kan komme godt med i tiden med koronakrisen.
    – En krise er jo ikke bare tap av kontroll. Bruddet med det trygge og vante gir også en mulighet til å velge en ny strategi for hvordan vi som enkeltindivider og samfunn skal ordne brikkene i fremtiden. Kanskje kan vi sette dem sammen på en annen måte, slik at helheten blir et vakrere bilde enn før? spør hun.

    Flytsone. – I disse tider er det mye å tenke på for mange, enten vi lever tett på hverandre eller alene. Puslespill kan for mange være en avslappende aktivitet, som kan bidra til at vi får tankene vekk fra bekymringer knyttet til blant annet jobb, økonomi, familie og helse, sier psykolog Malin Skår.
    – Mange av oss lever til daglig et liv med høyt indre og ytre tempo. Nå er situasjonen endret, og for mange går det ytre livet saktere, samtidig som tankene fortsetter å rase av gårde. Mange opplever at puslespill kan bidra til at de havner i det som kalles «flytsone»: en tilstand hvor man blir så oppslukt at man glemmer tid og sted.
    – Det kjennes ofte godt å fordype seg i en oppgave som fordrer konsentrasjon, samtidig som det ikke er altfor krevende. For mange av oss er det faktisk sånn at vi slapper bedre av når vi holder på med en aktivitet, som puslespill, husvask, matlagning og lignende, enn når vi ligger eller sitter helt i ro, sier Skår.
    Hun mener den spesielle koronasituasjonen gjør at også mange søker nye måter å være sammen på.
    – Mange synes det er hyggelig å legge puslespill sammen; det er en aktivitet som krever et felles fokus, uten at man nødvendigvis trenger å snakke sammen eller prestere relasjonelt, sier Skår.
    Hun mener det også kan være enklere å ta opp vanskelige temaer mens man holder på med et puslespill, slik det kan være lettere å snakke sammen mens man går tur eller sitter i en bil. 

    Tallenes tale.  – Det virker som om hele Norge pusler om dagen, sier Birgitte Norenberg, som er kategorisjef for spill, puslespill og leker i Ark bokhandelkjede, og har merket en sterk økning i etterspørselen etter puslespill over hele landet. Salgsvinnerne er litt mer krevende puslespill med brikker fra 500–2000.
    Den tyske produsenten Ravensburger startet med produksjon av brettspill i 1964. Ifølge den amerikanske direktøren, Filip Francke, har firmaet hatt en salgsøkning på 370 prosent i det amerikanske markedet i 2020.
    Den norske puslespillprodusenten L.A Larsen i Flekkefjord startet sin produksjon i 1953. Larsen produserer hovedsakelig puslespill til barnehager, skoler og museer, som til vanlig selges til 30–40 land. Dette salget har hatt sterk nedgang under koronapandemien. Men salget til norske butikker har vært godt, forteller daglig leder Lars Kristian Larsen.

    Dessuten har nettsalget via Amazon til Storbritannia økt med utrolige 500 prosent. 

    Kilder: Wikipedia, Youtube, USA Today, Worldjigsawpuzzle.org, dusken.no, Ravensburger-gruppe.de

    Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Da Sørlandet ble Sørlandet.

    MAGNUS HELGERUD, forfatter, skribent og idéhistoriker


    Ingen selvstendig landsdel.
    Sørlandet har ikke alltid vært Sørlandet. En gang var Mandal en vestlandsby, avisen som kom ut i Arendal, het Vestlandske Tidende, og sangen som senere skulle bli til landsdelens egen hymne, hadde tittelen «O Vestland du min moder jord». Men det fantes dem som mente at de sørligste fylkene faktisk fortjente et eget navn.
    Forfatteren Vilhelm Krag, som sto bak den nevnte sangen, var en av disse. Krag kalles faktisk for mannen som skapte Sørlandet. Han lanserte navneforslaget våren 1902, og i et intervju med Verdens Gang som sto på trykk 17. mai året etter, ble Krag sitert på følgende:
    «Vi har jo Nordlandet, Vestlandet og Østlandet, hvorfor skulde vi ikke da have Sørlandet?»
    Krag forandret sangtittelen til O Sørland du min moder jord, han kjempet for at utvidelsen av tognettet skulle få navnet Sørlandsbanen, og ikke Vestlandsbanen, og lovpriste den særegne skjærgårdsnaturen så snart han fikk anledning.
    Men forfatteren levde veldig godt med at turistene ikke likte Sørlandet. I boken «Holmerne de graa» fra 1905 skildrer han følgende scene der han sitter i en båt på vei nedover kysten:

    Der er nogle Turister med om bord. De sidder nede og spiser frokost eller de sidder i flugtstoler paa promenadedækket og læser sine romaner. De bryder sig ikke om dette uinteressante landskab. Baedeker (en guidebok, journ.anm.) omtaler ikke engang disse fattige knauser. Den dag turisterne skulle oversvømme mit land, vilde jeg græmme mig dybt. Men det har ingen fare. De oppdager det aldrig.


    «Risørjentene er runne og feite».
    Hva annet kan man si enn at Krag tok kraftig feil? Omtrent 30 år etter at han skrev disse linjene, og ikke lenge etter hans bortgang i 1933, hadde de norske turistene for alvor begynt å oversvømme «disse fattige knauser».
    Historikeren Dag Hundstad, som er leder ved Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket, har gjennom flere år drevet omfattende forskning på denne brytningstiden i Agder-fylkene. Hundstad trekker blant annet frem Sørlandslaget, en forening bestående av utflyttere som holdt til i hovedstaden, som en viktig pådriver for disse endringene. På slutten av 1920-tallet arrangerte de festmøter i Oslo om turisme i hjemtraktene, og disse møtene kan ifølge historikeren regnes som starten på en kampanje for å gjøre sørlandskysten til et turistmål.
    Men det var også flere aktører som begynte å promotere Agder-skjærgården som feriested i mellomkrigstiden. Fra 1925 ble det såkalte Sørlandsheftet trykket, og magasinets misjon var å drive «propaganda for Sørlandet, dets natur, dets gaver og dets krav».
    Kjente forfattere som Gabriel Scott og Alf Harbitz bidro jevnlig med tekster. Det ble trykket artikler om viktigheten av jernbanen, essays om regionens vakre natur på både fransk, engelsk og nederlandsk – Le Sörlandet, The Sörland, Het Zuidland – og dikt som hyllet både skjærgården og sørlandspikene:

    Lillesands solbrune holmer og skjær
    Stille og lune viker, sommerens kongeriker
    det vil du finne her
    (…)
    Risørjentene er runne og feite
    Kragerøjentene er blå og bleike
    Lyngørjentene går også an
    men Arendalsjentene, å fy for skam

    På den tiden var «runne og feite» tydeligvis et kompliment, for i den påfølgende teksten skrev nemlig artikkelforfatteren «velsigne dere alle sammen hvor Risørjentene er vakre». Ifølge historikeren Hundstad var det nettopp kombinasjonen diktning og turisme som ble «avgjørende når det gjaldt å sørlandifisere Sørlandet».

    Sol, sommer, Sørland! I en lokalavis ble turismelobbyen beskyldt for å ødelegge skjærgården for noen kroners skyld.
    «Måtte aldri den dag komme», skrev journalisten, «da skjærene og holmene ligger der i all sin deilighet med skilter til alle kanter, hvorpå der står – adgang forbudt!»
    Men de gamle fiskerlandsbyene og uthavnene ble sakte, men sikkert forvandlet til byfolkets ferieparadis, og sommeren 1934 ble det store gjennombruddsåret for Sørlandet som turistdestinasjon. Den skulle gå over i historien som en av de varmeste somrene noensinne, og passende nok hadde Arendal og omegns turistforening noen måneder tidligere trykket en reklamebrosjyre med tittelen «Sol, Sommer, Sørland». Det forlokkende forordet lød som følger: «Hent sundhet, skjønnhet og styrke for kropp og sjel fra Sørlandets rike, uuttømmelige kilder! Har man først tilbragt en sommer her nede, lukker man den inn i sitt sinn som et uutslettelig minne, man glemmer den aldri …»
    Bading og soling var for alvor i ferd med å bli populære ferieaktiviteter i Norge – i det hele tatt var betalt ferie relativt nytt i seg selv – og dermed ble Sørlandets skjærgård, med sine «fattige knauser» og strender, plutselig til et yndet reisemål.
    Å hoppe i sjøen for forlystelsens skyld hadde gått fra å være en ting overklassen betalte for ved kuranstalter, til noe stadig flere drev med. De bynære badestrendene myldret nå av mennesker, og en skribent i Dagbladet mente at ordet bad var blant de vakreste ord som fantes:
    «Der er frigjørelse, renselse, ferie i det. Det er avslutning på slit, forberedelse til fest. Badet er for legemet hva en ærlig og fin tanke er for sjelen. Man blir et bedre menneske av å bade meget.»

    Det vakre fritidslivet. Solbading var også blitt populært. I de høyere samfunnslag hadde man i århundrer brukt alt fra pudder til farlige, arsenikkbaserte stoffer for å gjøre huden så hvit som overhodet mulig – kritthvit hud signaliserte at man ikke drev med manuelt arbeid utendørs – men nå skulle man plutselig ha farge. «Brun vil man være, brun som en mulatt, også fordi solbrunet hud samtidig betyr sunnhet og livskraft», het det i en reklame for Nivea ultra-krem.
    En av grunnene til at solbrun hud nå ble sett på som vakkert, var den økende kunnskapen om hvordan sollys var helsebringende, og faktisk kunne motvirke enkelte sykdommer. Men å være brun ble også et statussymbol. Et brunt og blidt ansikt viste at du var en som hadde tid til fritid.
    Den norskamerikanske sosiologen Thorstein Veblen hadde i 1899 gitt ut sin klassiske analyse av overklassens vaner i boken med tittelen «Den arbeidsfrie klasse». Der undersøkte Veblen hvordan rike mennesker brukte sin kjøpekraft til å vise seg frem. Han lanserte begrepet «prangende forbruk» for å beskrive hvordan rike mennesker kjøpte ting, ikke fordi de hadde behov for dem, men fordi de ville stille rikdommen sin til skue. «For aktelse oppnår man bare på grunnlag av synlige beviser», skrev sosiologen.
    Den bruningsbølgen som for alvor tok til i løpet av 1920-tallet kan forstås på den samme måten, men da som «prangende fritidsbruk». Solbrun hud ble et uttrykk for «en økonomisk evne til å kunne koste på seg et liv i uvirksomhet», som Veblen selv skrev det, før han fortsatte med å påpeke at fritidslivet var «vakkert og foredlende i alle siviliserte menneskers øyne.»
    Sørlandets skjærgård gikk dermed fra å være de værbitte fiskernes arbeidsplass, til det solbrune fritidsfolkets lekeplass. Som det ble skrevet i en avis i 1935: «Den større forståelse av sundhet og velvære har åpnet veien mot Sørlandets tusener av øier og holmer.»

    Funkishyttehatende fylkesmann. Et viktig moment i Vilhelm Krags engasjement for Sørlandet hadde vært en kjærlighet til den særegne byggeskikken langs kysten, og det var flere som fryktet at sørlandsstilen ville forsvinne. Misnøyen meldte seg så fort turister og badegjester hadde gjort landgang. En lengre reportasje i avisen Tiden fra 1938 blir vårt tidsvitne.
    I overskriften spurte man seg om hyttebyggingen langs Sørlandskysten var på vei inn i et nytt spor, og ingressen lød: «Mange stygge hytter ødelegger landskapet i dag – arbeiderklassens erobring av skjærgården gjør spørsmålet brennende aktuelt.» Journalisten innledet så med å henvise til et sitat av den da avdøde politikeren Gunnar Knudsen, tidligere statsminister for partiet Venstre. Knudsen hadde noen år i forveien klaget over de «lite pene paddehatter som nu vandaliserer den sørlandske skjærgården».
    Deretter ga journalisten ordet til fylkesmannen i Vest-Agder, Hagbarth Lund, som serverte en harmdirrende tirade mot hytter med flate tak:

    «De er helt malplassert her i sør, disse lav-takede hyttene. De bringer bare forvirring og forstyrrelse inn i den vakre, rene sørlandsstilen. Både sørlendinger og folk som kommer her som turister og sommergjester, er praktisk talt samstemmige om at det er trist at det vidunderlige vakre partiet som vi har i vår skjærgård, skal skjemmes og vandaliseres av disse … disse … disse stygge funkisene og disse andre stilløse hyttene.» 

    Noen dager før dette hadde faktisk Aftenposten intervjuet fylkesmann Lund om akkurat den samme tematikken. I hovedstadsavisen hadde han lansert ideen om å arrangere en arkitektkonkurranse. Denne skulle gå ut på å tegne hytter som passet inn langs kysten på Sørlandet.
    Aftenposten hadde selv avholdt en lignende hytte-tegne-tevling et par år tidligere, og de beste bidragene fra den gang, ble nå trykket igjen ved siden av intervjuet med Lund. Problemet var bare at av de totalt seks tegningene var fem av dem typiske funkis-hytter. En drøy uke senere sto altså fylkesmannens utblåsning mot hytter med flate tak på trykk i Tiden. «Jeg har gått i flere år og ergret meg over denne sørgeligheten», konkluderte han.

    Jernbanevognhytter. En representant fra Reisetrafikkforeningen i Arendal og omegn uttalte seg hakket mer diplomatisk. For ham fungerte det fint med funkishytter, men han måtte si seg enig i at det fantes mye annen styggedom der ute: «(…) at vi har en hærskare av gresselige hytter det er sikkert nok. Se bare borte i skjærgården ved Grimstad. Voldtatt av de frykteligste tingester. Med jernbanekupé på en av de mest iøynefallende plasser.»
    Jernbanekupé som hytte? Ja visst. Den moderne bredsporede Sørlandsbanen – som Vilhelm Krag hadde vært en av forkjemperne for – var akkurat ferdig anlagt på dette tidspunktet, og derfor solgte NSB flere av de gamle smalsporvognene sine. Disse ble solgt for 50 kroner stykket, og ble av noen tatt i bruk som hytter. Det ble blant annet meldt om en kar som hadde kjøpt seg en gammel vogn med plass til 12 kuer i. Deretter hadde den nybakte hytteeieren buksert vognen ut til Hampholmen – altså hadde han trillet den opp på en lekter og deretter fått den fraktet ut til en holme – og der hadde han planer om å «tilbringe sine sommerlige livs aftener».
    Et par av disse gamle jernbanevogn-hyttene er fortsatt i bruk på Sørlandet. Og siden gjennomsnittsprisen på en hytte ved «Lillesands solbrune holmer og skjær» i dag ligger på nesten fem millioner kroner, ifølge SSB, ville det kanskje vært en idé igjen å se til NSB for gjenbruk? Reaksjonene ville nok ikke latt vente på seg, for debatten om hvordan skjærgårdshytter bør se ut har fortsatt vind i seilene – senest i 2018 hevdet en konservator at hyttebebyggelsen på Sørlandet har gått fra å utstråle «historisk ekthet» til å bli «overrestaurerte fantasiprodukter».
    Det er dog tvilsomt om dagens fylkesmann i Agder hater hytter med flate tak. 

    En ting er dog sikkert: Sørlandspropagandaen fungerte, og Vilhelm Krag tok feil.

    Denne artikkelen er en omarbeidet versjon av et kapittel i boken «Knytta til Hytta: På sporet av den norske lykken» (Aschehoug, 2020). Kilder: Dag Hundstad: forskningsartiklene «Som zebraer på Sjøsanden» (2013) og «Da Sørlandet ble Sørlandet» (2015), Norske aviser i årene 1920-1940, SSB

    Foto: ANDERS BEER WILSE/NASJONALBIBLIOTEKET

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her