Utgave 4 2020

De yngste mediebrukerne får sine nyheter via sosiale medier, nettpersonligheter eller venner, og nyhetene filtreres ofte gjennom humor og kommentarer. Innpakkingen kan dermed være vel så viktig som innholdet. Bør vi bli bekymret?

Smakebiter fra utgave 4:

  • Å holde på håpet.

    JANNE STIGEN DRANGSHOLT, forfatter, litteraturviter og førsteamanuensis ved UiS

    Inn i døden. Hilary Mantels nye og kritikerroste bok «The Mirror and the Light» (2020) begynner med henrettelsen av Anne Boleyn. Det er mange perspektiv Mantel kunne valgt for å beskrive denne historiske hendelsen, men det forfatteren – og hennes hovedperson Thomas Cromwell – velger å fokusere på, er hvordan håpet lever i Boleyn helt frem til hennes siste stund.
    Boleyn snur seg på vei opp til skafottet, og mens hun venter på at bøddelen gjør seg klar, har hun blikket festet over mengden og mot noe i horisonten. Hennes siste øyeblikk er konsentrert i håpet om at hennes mann, Henrik 8., skal angre seg og tilbakekalle dødsdommen.
    Som leser vet man at Anne Boleyns håp ikke blir innfridd. Men det er likevel håpet som følger henne inn i døden.
    Håpet karakteriserer oss mennesker. Det er først i døden at vi må legge det til side, slik fergemannen Kharon viser oss i Dantes «Den guddommelige komedie», når han roper «Ve dere, fortapte sjeler! Glem hvert et håp om himmelen!» til de døde som skal fraktes over elven i underverdenen. Det er mange gode grunner til å tro at en gitt situasjon kommer til å ende bra, men akkurat den fergeturen er nok ikke én av dem. Slik ser vi sannheten i ordtaket «så lenge det er liv, er det håp». Men hva er håp?

    Noe annet enn optimisme. Det bør imidlertid understrekes at håp ikke er det samme som optimisme. Det at Anne Boleyn gikk inn i døden mens hun så etter budbringeren som ville gi henne livet tilbake, er ikke tegn på optimisme. Det var bygget på et konkret håp om at Henrik 8. elsket henne og ville endre mening. I boken «Hope without Optimism» (2015) forklarer Terry Eagleton forskjellen på de to. Han sier at en optimist er et menneske som sitter med en følelse av at ting kommer til å gå bra, nesten uansett hvilken situasjon hun befinner seg i.
    Sånn er det ikke med håp. Håp trenger å være bygget på faktiske grunner. Det må være fundert på en eller annen kunnskap eller et premiss som gjør at det har en viss troverdighet. Hvis ikke blir et håp bare en intuitiv følelse, som kanskje har mer med disposisjon enn med realitet å gjøre.
    Den bulgarske forfatteren Maria Popova oppsummerer en lignende forståelse når hun konstaterer at «kritisk tenkning uten håp er kynisme, mens håp uten kritisk tenkning er naivitet». Og Patrisse Cullors, en av grunnleggerne av Black Lives Matter-bevegelsen, definerte i sin tid deres målsetting til «å bidra med håp og inspirasjon for kollektiv handling for å bygge kollektiv makt for å oppnå kollektiv endring, grunnlagt i sorg og sinne men rettet mot visjoner og drømmer». Håp er altså ikke en naiv innstilling til livet. Det er langt mer komplisert enn som så. I slik grad at sorg og håp faktisk kan eksistere side om side.
    I kristendommen tar man høyde for denne kompleksiteten og snakker om håp som en av de tre teologiske hoveddyder, som har det til felles at de alle er assosiert med frelse, er resultat av Guds nåde og generelt fungerer til å opplyse det menneskelige sinn. Disse tre er altså tro, håp og kjærlighet. Og de er uløselig knyttet sammen. Kirkelæreren Augustin skriver i «Enchiridion» (cirka år 420) at det finnes ingen kjærlighet uten håp, intet håp uten kjærlighet, og hverken håp eller kjærlighet uten tro.
    Tro, håp og kjærlighet er dermed knyttet sammen på uendelig mange ulike vis. Ingen av dem kan eksistere uten den andre. Og hvis man går til eldre utgaver av The Oxford English Dictionary, ser vi også at «en følelse av tillit» er eldre betydning av «håp». Håp er troen på at ens eget prosjekt vil lykkes, noe som innebærer at det involverer et slags begjær og, i ordets videste betydning, kjærlighet.

    Håp i interessante tider. Samtidig har alle disse dydene også sine mindre positive motsetninger. Tro kan for eksempel vippe over i tvil, mens kjærlighet kan gå over i hat, og håp kan tippe over til selvbedrag. Og det er vanskelig å uttale ordet «håp» uten samtidig å tenke på merkelapper som «naivitet». Så hva skal vi si om vår egen tid? Er det grunnlag for å være håpefull eller signaliserer dette bare at vi har en virkelighetsfjern holdning til livet?
    Vi lever tross alt i det mange har karakterisert som «interessante tider». «May you live in interesting times» er et engelsk uttrykk som skal komme fra en kinesisk forbannelse. For mens det på overflaten synes å være en velsignelse, er det slik at livet i uinteressante perioder regnes som bedre enn i interessante tider, fordi disse vanligvis er fulle av uro og utfordringer. Og det er vel ikke nødvendig å liste opp alle problemene som rammer menneskeheten for øyeblikket, men spørsmålet vi skal konsentrere oss om er: Hvordan holder man på håpet i interessante tider?
    I 2004 – året etter at USA invaderte Irak – skrev den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit boken «Hope in the Dark». Solnit har som mål nettopp å skape grunnlag for håp i en situasjon hvor mange bare følte avmakt og dyp fortvilelse. I en artikkel i The Guardian to år senere, trekker Solnit igjen frem dette budskapet, fordi hun nok så en lignende type mismot og fortvilelse bre seg i befolkningen, over klimakrisen, kriger og over mennesker på flukt. I dag kan vi legge til koronakrisen på listen.
    Solnit er opptatt av å understreke at politisk handling er avhengig av et håpefullt fundament. Det er håpet som gjør politisk handling mulig. Og slik, sier Solnit, skal det også være. Håp betyr ikke at vi fornekter problemene. Det betyr samtidig ikke at vi stirrer blåøyd og blindt inn i fremtiden. Tvert imot. Håp utgjør et reelt alternativ til den skråsikkerheten som både optimister og pessimister utviser, og hvis vi kultiverer håpet, vil det gi oss styrke til å konfrontere problemene og handle. For i motsetning til de døde som Dante treffer på i underverdenen, så er vi fremdeles i live – noe som betyr at vi evner å føle, tenke og handle. Vi evner å innse at mennesker har klart å endre verden før. Vi bør ha selvtillit nok til å vite at vi kan endre den igjen. 

    Håpet er flammen vi alle skal bære med oss.

    Illustrasjon: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Døden på havet.

    ANETTE SKONSENG, frilansjournalist

    Farlig fiske. De visste at jobben de gjorde var livsfarlig, men de hadde ikke noe valg. På havet måtte de i all slags vær. For å holde liv i konene og barna sine, risikerte de sitt eget. Et stort paradoks var at fiskerne på den tiden likevel ikke hadde noe ønske om å lære seg å svømme, tvert imot. De mente det bare ville bare forlenge lidelsen om de havnet i sjøen.
    Etter å ha studert de høye ulykkestallene som gjentok seg år etter år, syntes samfunnsforsker Eilert Sundt at det var på tide med en holdningsendring. Og etter hvert fikk vi et nasjonalt selskap som hadde som mål å redde liv på havet.

    Mange dødsulykker. På Sundts tid var det prestene som førte statistikk over uheldige nordmenn som led en hastig og brat død. Sundt gikk nøye gjennom prestenes såkalte dødelister for årene 1846 til og med 1860. Han avdekket at det i gjennomsnitt døde to–tre personer i ulykker hver dag i denne perioden, noe som tilsvarte 900 årlig. (Året 1852 var verst med 1112 døde. 1856 best med «bare» 824.)
    I kirkebøkene ble de omkomne sirlig registrert inn som forbrente (ca. 39 personer årlig), ihjelfrosne (24), død som følge av drukkenskap (5), truffet av lyn (6), truffet av fallende gjenstand (29), drept av skudd (11), tatt av snøskred (17), drept av dyr (4), kvalt (8), død etter fall (57), forgiftet (1), og så videre.
    De fallende, forbrente og ihjelfrosne måtte likevel se seg slått av en mye større gruppe: De druknede. Disse talte mellom 700 og 800 hvert år.
    Aller verst var det i Tromsø stift, det vil si i Nord-Norge. Til tross for at dette var det minste stiftet med bare 132 000 mennesker, druknet det årlig i gjennomsnitt 219 personer her, fordelt på 200 menn og 19 kvinner. Folketallet tatt i betraktning var det ingen andre land eller landområder i hele Europa som kunne vise til like mange druknede som her. Eilert Sundt avdekket at av alle menn over ti år som døde i Nord-Norge i årene 1846 til 1860, møtte 25 prosent sin død i bølgene. Til sammenligning, i Christiania stift (Oslo og Akershus) med sine 643 000 personer, mistet i gjennomsnitt 155 livet i drukning hvert år, fordelt på 130 menn og 25 kvinner.

    Enkefabrikken. Sundt skjønte at havets store appetitt på arbeidsføre menn – familieforsørgerne – fikk store konsekvenser for folket som bodde og levde i Nord-Norge. Den 11. februar 1849, midt under fisket, ble Lofoten truffet av den verste stormen i manns minne. Flere hundre menn mistet livet denne dagen. I kirkeboken for lille Buksnes kommune (i dag en del av Vestvågøy) kan man på denne datoen lese at 24 menn druknet. Kommunen fikk 17 nye enker på én og samme dag.
    Eilert Sundt begynte å spørre seg om noen kunne ha blitt reddet, og hvorfor ikke flere ble det? Ikke bare denne dagen i Lofoten, men hver dag, langs hele kysten? Blant annet skriver han: Er det sikkert, at der gjøres, hva gjøres kan, for at forebygge farer eller bringe redning?
    Sundt var ikke i tvil om at mer kunne gjøres for å berge liv på havet.
    Blant sjøfolk var det innarbeidet praksis helst ikke å ville lære seg svømmekunsten. For dersom det blåste opp til storm, og man falt over bord midt ute på havet der ingen uansett kunne hjelpe, mente man at det å kunne svømme bare ville være seigpining. Svømmerne ville anstrenge seg til kreftene var slutt og blodet frøs til is i årene, for deretter å drukne likevel. Så for å spare seg den lange lidelsen, valgte sjøfolkene å forbli svømmeudyktige.
    Nå mente Sundt det var på høy tid å tenke nytt. Først og fremst så han for seg at alle i Norge, spesielt de som levde ved kysten, skulle få svømmeopplæring. På vegne av det norske folk ønsket han seg i tillegg et nasjonalt selskap som hadde som formål å forebygge ulykker og å berge liv på sjøen. I 1861 skriver Sundt: Om et sådant selskab kunde få indført som sædvane, at alle mennesker lærte at svømme, så skulde tallet på de menneskeliv, som alene derved kunde spares, kanske vorde meget betydeligt. Den, som kan svømme, kan i mange tilfælde hjælpe sig selv op af vandet; og den, som kan svømme, vil ofte kunne ile andre til hjælp.
    Prost Peter Holm i Bodø rapporterte til Sundt om at det i hans prestegjeld druknet 18 personer i årene 1855 til 1860. Han anslo samtidig at minst ti av dem kunne vært reddet dersom de hadde kunnet svømme. Da var ikke Eilert Sundt lenger i tvil: Nu kommer sommeren og badetiden. Ungdommen må øve sig i at svømme!

    Redningsselskapet. Eilert Sundt fikk dessverre ikke oppleve at hans ønske om et selskab med det formål at sætte i gang allehånde forebyggende og reddende foranstaltninger med hensyn til ulykkestilfælde på søen, gikk i oppfyllelse, for han døde i 1875.
    Den 9. juli 1891 ble imidlertid Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) stiftet under en generalforsamling i lokalene til Oslo Børs. Den første redningsskøyten ble finansiert og bygget i 1893, som følge av en innsamlingsaksjon satt i gang av seks fiskerenker fra Langesund. Deretter hev hundrevis av frivillige og foreninger over hele landet seg med på redningsdugnaden, og samme år ble de fire første redningsskøytene satt i drift: RS 1 «Colin Archer», RS 2 «Langesund», RS 3 «Tordenskjold» og RS 4 «Liv».
    Seksjonsleder innen fagfeltet drukning hos Redningsselskapet, Tanja Krangnes, sier at de viktigste årsakene til at færre omkommer på havet i dag sannsynligvis er en kombinasjon av bedre utstyr (båttyper, motorkraft, kommunikasjonsmuligheter som VHF – som også gir værmelding, redningsutstyr), samt bedre beredskap langs kysten.
    – Sammensetningen av dem som ferdes på sjøen, er også annerledes. Det er for eksempel langt færre fiskere og langt flere i fritidsbåter enn på 1800-tallet, forklarer hun.
    – Når det gjelder beredskap, så ble de første redningsskøytene sjøsatt i 1893, blant annet på bakgrunn av Eilert Sundts forskning, som viste at mange hundre fiskere omkom hvert år. I dag har vi 52 redningsskøyter langs kysten, samt på Mjøsa og Femunden. Disse er i helårsberedskap. Opprettelsen av Hovedredningssentralen er også en viktig faktor, og at vi har helikopterberedskap, særlig 330 skvadronen, som kan være raskt på plass. Redningsskøytene er for øvrig involvert i rundt 80 prosent av alle søk- og redningshendelser på sjøen, forteller Krangnes.
    Hun forklarer at en tredje årsak kan være opplæring i sikkerhet og sjøvett, men at vi på dette området fremdeles har mye å gå på. Det er imidlertid ingen tvil om at innsatsen nytter:
    Siden 1893 har Redningsselskapet reddet 6400 mennesker fra drukningsdøden.

    Foto: NASJONALBIBLIOTEKET

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her