Utgave 1 2020

Kraftprodusenter produserer strøm. Nettselskaper leverer strømmen. Så hva gjør egentlig strømleverandører?

Smakebiter fra utgave 1:

  • Svømmehallens storhetstid og (for)fall.

    MAGNUS HELGERUD, forfatter og idéhistoriker

    Tomme bassenger. I 2005 sto rundt 200 svømmehaller tørrlagte eller ute av drift her til lands. Arbeiderpartiet gikk til valg på å gjøre noe med saken. «Vi skal fylle opp», lød slagordet, og det ble trykket en valgkampplakat med et bilde av en liten jente, stående med en badering i hendene, i et tomt basseng.I dag er plakaten fortsatt aktuell. Vi er inne i et dobbelt jubileumsår i norsk badehistorie – i år fyller nemlig Norges første offentlige svømmebasseng 100 år, og hovedstadens første sjøbad ville feiret 200 år. Men den lille jenta med baderingen jubler ikke. Hun står fortsatt der og venter på vannet. Valgkampløftet ble aldri innfridd i løpet av åtte år med rødgrønn regjering, og tallet på tomme svømmehaller har økt til rundt 300.
    Fulle svømmebassenger kommer sjeldent i første rekke på budsjettene, hverken hos kommune eller stat. Men en gang i tiden ble offentlige badeanstalter faktisk høyt prioritert blant politikerne her til lands. Så la oss trekke pusten og ta et lite fridykk i norsk svømmehallhistorie.

    Urenslighet og folkehelse. Sommeren 1938 ble den tredje nordiske badekongress arrangert i Oslo. Under åpningen hadde Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen stått på talerstolen. Foran flere hundre deltagere snakket hovedstadens daværende viseordfører om hvordan et ukentlig bad kunne gi «styrke, sunnhet og glede». I sosialminister Oscar Torps fravær lanserte en stedfortreder fra sosialdepartementet følgende slagord: «Alt folket i bad!» Over de neste dagene snakket en rekke nordiske badeeksperter om alt fra «solbestråling på badestranden» til frykt for fotsopp i svømmehallen.
    Arrangøren av kongressen var Norges Badeforbund – en landsomfattende «specialorganisasjon til fremme for badesaken». Denne såkalte badesaken hadde lenge vært et viktig sosialpolitisk prosjekt, men i mellomkrigstiden begynte den for alvor å bli en stor sak. Legevitenskapen hadde etter hvert kommet frem til at en rekke sykdommer – eksempelvis den fryktede og vidtrammende tuberkulosen – skyldtes bakterier.
    Sykdom i befolkningen kunne dermed best forebygges ved at hvert enkelt individ praktiserte en god personlig hygiene. Men da Gerhardsen sto på scenen og talte for badekongressen, var det fortsatt mange mennesker i Norge som manglet både kunnskap om renslighet, og anledning til å vaske seg. Urenslighet var et folkehelseproblem.
    Det var kun en tredjedel av leilighetene i hovedstaden som hadde et eget baderom på denne tiden, og tidligere hadde man kommet frem til at rundt 70 prosent av hele byens private badekarbeholdning befant seg på beste vestkant. I bydel Vålerenga, øst i byen, var det kun 1 prosent av leilighetene som hadde et baderom rundt 1920. En skitten fabrikkarbeider måtte som regel ta til takke med å vaske seg med en klut hjemme på kjøkkenet etter endt arbeidsdag. Bygging av offentlige bad i byene var derfor en av datidens viktigste folkehelsesaker.

    Spytting strengt forbudt. 1. november 1920 åpnet Norges første offentlige svømmehall sine dører på Bislett i Oslo. «Damerne har rangen», het det i avisen Social-Demokraten, som videre kunne melde om at «det smukke og svake kjønn» nå rykket inn på Bislet bad. Mandag, onsdag og fredag var forbeholdt badeglade damer. Øvrige dager var det mennenes tur. Det kostet 60 øre for tilgang til dusj og en halvtimes badetid i bassenget, noe som i dag tilsvarer rundt ti kroner.
    Man hadde allerede hatt vaskeanstalter og folkebad i de forskjellige bydeler i flere år, men ingen av disse hadde svømmebasseng. Selve bassenget på Bislett lå i første etasje, i overetasjen lå badstuene, mens man i kjelleren hadde gjort plass til «den medisinske kuravdeling». Der nede kunne de besøkende, ved å gjennomgå det en journalist kalte for en «høist videnskabelig badebehandling», bli kvitt en hel del av de sykdommer som plaget dem. Der sto en badeassistent klar til å tilby både furunålsbad, såpebørsting og gytjebad. Ifølge nevnte skribent, var Bislet bad et sted for en kroppslig og sjelelig makeover: «Man går inn i badet, nedbrutt på legeme og sjel og trett av livet og tilværelsen i det hele, men efter dette fornyelsens bad går man ut glad og fornøiet som et forbedret menneske.»
    Det ble hengt opp plakater med ordensregler – spytting eller annen forurensing av bassengene er strengt forbudt – og med en klar oppfordring til de besøkende om å vaske seg jevnlig: «Ta minst et bad hver uke – det er det beste og enkleste middel til å styrke helsa.»
    På Bislett kunne de også skryte av å ha et eget tørkerom på huset. Der kunne publikum levere ting til tørk: «vaate strømper eller undertøi som er fugtig av svette kan bli tørret mens eieren bader».
    På plassen utenfor hadde man fått oppført en bronsestatue kalt «Efter badet» av billedhuggeren Anders Svor. Den avbilder en tydelig fornøiet og forbedret mann som tørker seg med et håndkle, og den står der fortsatt i dag.
    Områdene rundt Bislett er i dag en del av Oslos vestkant, men på 1920-tallet bodde det et stort antall arbeidere i bydelen, som blant annet jobbet ved Frydenlund Bryggeri og Tiedemanns Tobaksfabrik. Det var tydelig at de hadde et behov for å vaske seg. Tre uker etter åpningen kunne Social-Demokraten fortelle at badet i gjennomsnitt hadde hatt 1200 besøkende, hver eneste dag, og et par år senere kunne avisene melde om «stigende renslighet» i byen. I årsberetningen for 1923 la det kommunale badevesen frem statistikk som viste at Bislet bad hadde hatt 349 165 besøkende. Badstuene var svært populære og ble brukt av 155 000 svettende sjeler, mens 11 000 hadde vært nede i kjelleren for å motta den «høist videnskabelige badebehandling».

    Kikkerkultur. Dersom vi dykker enda litt dypere ned i norsk badehistorie, så viser det seg at hovedstadens første sjøbad faktisk ville feiret sitt 200-årsjubileum i år. I juli 1820 ankret nemlig et skip opp ved kai i Bjørvika. Dette var ikke et hvilket som helst skip, men et badeskip. I praksis var dette en stor flytebrygge, med seks avlukkede badehus, som alle hadde hver sin trapp ned i sjøen. «Bademachinen» ble den kalt, den var åpen kun om sommeren, og de badende ble fraktet frem og tilbake med robåt.
    Men det kostet selvsagt penger å ta en dukkert ved dette badeskipet. Så folk fra de lavere samfunnssjikt hoppet heller i havet der hvor det måtte passe dem. De badet da mer eller mindre nakne i de forbipasserendes påsyn. Man etablerte derfor etter hvert et fribad for «den simplere klasse mennesker».
    Etter at slike badehus både for simple menn og kvinner var på plass utenfor Akershus festning og ved Tjuvholmen, kunne fylkeslegen i Oslo fornøyd fastslå at disse fasiliteter hadde bidratt til å redusere den «lidet behagelige og forargelige bading hist og her langs kysten, til skue for enhver forbipasserende».
    Rundt slike badehus for kvinner vokste det for øvrig frem en utbredt kikkerkultur. En journalist i Morgenbladet beskrev fenomenet retrospektivt på følgende vis på 1930-tallet:
    «Herrer av alle årganger og svært mange profesjoner la sine båter utenfor damebadehusene, mens de satte store kikkerter foran øynene for å beskue de skjønne som plumpet uti vannet med små kokette hvin.»

    La badstu bli det norske folks bad. Etter at Bislet bad åpnet dørene i 1920, fulgte andre bydeler etter og fikk etablert moderne anlegg med svømmehall. Da bassenget i det nyoppussede Torggata bad ble innviet i 1931, var dette Norges største badeanstalt. Arbeiderne i hovedstaden fikk altså stadig bedre tilgang til den ukentlige kroppsvasken som ekspertene anbefalte. 

    Samtidig ble det sagt at opptil 20 000 lofotfiskere kunne gå en hel sesong uten å få vasket seg skikkelig. Så hva med dem på landsbygda? Noen måneder før badekongressen i 1938, hadde Norges Badeforbund begynt å gi ut et slags medlemsblad kalt Bad og Helse. I et av de første numrene kunne man lese et dikt om kampen for renslighet i Distrikts-Norge: 

    Å reise bygdens bad, bekrefter som bekjent
    det ord, at vel begynt er bare halv fullendt
    Ti renslighetens store mål vi ikke når
    før også alle bygdens folk i badet går.

    Det var svært mange bygder og tettsteder rundt omkring i Norges som ikke hadde noe offentlig bad. Et anlegg som det på Bislett, var svært dyrt å oppføre. I distriktene hadde man i flere århundrer hatt en levende badstukultur, men denne var nå, ifølge ekspertene, i ferd med å dø ut. Magasinet Bad og Helse trykket et kart som viste et Finland dekket av 300 000 saunaer – finnene ble i bladet kalt for «folket med den rene hud» – mens Norge etter sigende kun hadde 97 av dem.
    Da Norsk Folkehjelp ble stiftet i 1939, var derfor noe av det første de gjorde å etablere et eget badstuutvalg. For en enkel, felles badstu burde det være relativt enkelt for de fleste lokalsamfunn å få bygget seg. NF lanserte slagordet «La badstu bli det norske folks bad», og en brosjyre med den samme tittelen ble trykket opp. «Et lands største aktivum er et sunt folk», slo folkehjelpens daværende generalsekretær, arbeiderpartimannen Rolf Hofmo, fast i forordet. Han tok så til orde for at badstuer nå måtte reises i enhver grend.
    De neste tre tiårene ble Norsk Folkehjelp en svært viktig pådriver for badesaken generelt og badstusaken spesielt. Organisasjonen bidro både med midler og teknisk ekspertise til å få reist i underkant av 500 frittstående badstuer landet rundt.

    150 bassenger. I forbindelse med en av badekongressene som ble avholdt på 1930-tallet, hadde styreformannen i Norges Badeforbund, dr. Cato Aall, latt seg sitere på at «den som ikke bader hver dag, er en gris». Han mente også at Norge var et «renslighetens mørke fastland». Sant eller ikke, når velferdsutviklingen etter hvert skjøt fart, ble uansett tilgangen til jevnlig kroppsvask langt enklere.
    Rundt siste halvdel av 1960-tallet hadde halvparten av befolkningen egne bad hjemme, og siden krigens slutt var over 150 offentlige svømmebasseng er blitt oppført, fra Honningsvåg i nord til Kristiansand i sør. Oslo hadde fått det store utendørsanlegget Frogner-badet, Lambertseter bad sto klart i 1971, og det samme året presenterte magasinet Bad og Helse, i det som skulle bli en av deres siste utgaver, de godkjente tegningene for det lenge planlagte Tøyenbadet.
    Da anlegget omsider sto klart i 1976, kunne østkantfolk glede seg over et 50-metersbasseng innendørs, et stupetårn, et mindre basseng utendørs, badstuer og kafeteria. Gytjebad og tørkerom for svette underbukser var byttet ut med solarium og trimrom.

    En kommende badekrise? Men når vi skriver 2020, ligger det faktisk an til en badekrise i hovedstaden, og badesaken er igjen blitt aktuell. Det handler fortsatt om forebyggende tiltak og folkehelse, men ikke lenger om smittsomme sykdommer og kroppsvask. Trim og svømmeopplæring er sakens kjerne i dag.
    Det sies at svømming er den eneste idretten du kan dø av ikke å kunne, og ifølge Norges Svømmeforbund ligger svømmedyktigheten blant norske tiåringer nede på 50 prosent. Hos våre venner på Island er tallet på 90 prosent. Vi har verdens nest lengste kystlinje, men er dårligst i Norden på svømming. At flere basseng enn noensinne står tomme her til lands, er kanskje en av grunnene til dette.
    I vinter blir Tøyenbadet revet. Halvparten av de totalt 800 000 årlige besøkene ved kommunale bad i Oslo, har de siste årene funnet sted nettopp her. Tøyenbadet hadde rundt 1100 badende daglig. Alt fra skoleelever som skal lære å svømme, til pensjonister, mosjonister og handikappede, har brukt badet hele året gjennom. Frem til et nytt anlegg står klart i 2023, vil kapasiteten i Oslo kommunes bad altså halveres, og i løpet av byggeperioden stenges også populære, men sterkt nedslitte Bøler bad for rehabilitering og ombygging. Det skal riktignok bygges et midlertidig bad på Økern, og Bøler bad lover gjenåpning allerede i 2021.
    På vestkanten av Oslo er situasjonen om mulig enda verre. 100-årsjubilanten Bislet bad er i dag privateid og en inngangsbillett koster deretter. Eiendomsmagnaten Olav Thon, som for øvrig ble født snaue tre år etter at badet åpnet, står i dag som eier av anlegget.
    Frognerbadet holder kun åpent fra midt i mai til medio september. Petter Stordalen har kjøpt og stengt bygningen som huset det lille Vestkantbadet – en favoritt blant revmatikere og bydelens eldre befolkning grunnet det varme vannet – og skal bygge hotell der de neste årene. Det betyr at hele Oslo vest i skriv-ende stund står uten en eneste kommunal svømmehall som er åpen for publikum.
    Små badeskip i form av flytende badstuer har for øvrig begynt å dukke opp igjen de siste årene. Flere av dem ligger ankret opp langs hovedstadens havnepromenade, vis-à-vis Operaen, akkurat der hvor bademachinen lå på svai i 1820. 

    Så kanskje må Oslos befolkning under badekrisen igjen ty til den «lidet behagelige og for-argelige bading hist og her langs kysten»?

    Foto: ARBARK

  • Tar vinden i egne hender.

    ELIDA HØEG, frilansjournalist

    Pujalt, Spania. – For å være helt ærlig var jeg usikker på om vi kom til å klare det.
    Albert Borra står ved foten av en 135 meter høy vindmølle. Den er malt grønn nederst, og er satt opp på et jorde utenfor det lille tettstedet Pujalt på den katalanske landsbygda. Borra er meteorolog på en værstasjon i nærheten og er en av de over 600 som har bidratt til vindmølleprosjektet fra egen lomme.
    – Å se den bli satt opp, det var stort. For meg var det et bevis på at det går an å gjøre noe selv, uten å måtte vente på staten eller kommunen, sier han.
    Den spanske regjeringen har erklært at hele landets energisystem skal være fornybart innen 2050, i et av Europas mest ambisiøse klimamål. Med det forplikter myndighetene seg til hvert år de neste ti årene å installere vind- og solenergiparker som kan produsere minst 3000 megawatt. Men innbyggerne, som Borra, er allerede i gang. De siste par årene har initiativer til folkefinansiert energi poppet opp over hele landet.
    – Staten lager planer og setter mål, men det går veldig sakte. Sånn det er nå, står det bare på papiret. Det vi vil, er å kunne produsere det vi konsumerer selv. I stedet for å vente på at hele verden skal bli enige om hva vi skal gjøre, begynner vi å bidra der vi kan.

    Fra papirmølle til vindmølle. Det skulle gå nesten ti år før ideen om en folkefinansiert vindmølle ble virkelighet. I mai 2018 begynte bladene å spinne for første gang, etter årevis med møter, byråkratiske hindre og kronerullinger. Vindmølleprosjektet heter Viure de l’aire – «leve av luften» – og spiller på et gammelt uttrykk om å klare seg med knappe ressurser. Prosjektet har imidlertid ikke vært billig: Tilsammen har det krevd litt over 28 millioner norske kroner. Til gjengjeld produserer vindmøllen strøm til rundt 2000 husholdninger. Den står i en større vindpark, som Borra kan se fra kjøkkenvinduet sitt om morgenen.
    – Jeg liker å se på dem. Siden jeg er meteorolog, blir hver vindmølle som et øye for meg. Jeg ser hvor sterk vinden er etter hvor fort de spinner, jeg ser hvordan vindretningen skifter, og hvordan tåken stiger oppover langs mølla, sier han.
    For ham er vindmølleprosjektet en måte å bruke naturressursene i nærmiljøet på, i et område som stadig flere flytter fra. Han mener energiprosjekter som kobler folk i byen sammen med folk på landsbygda, er nødvendig for å få til overgangen til et fornybart samfunn.
    – Det er flust av vind, sol og plass her, men det mangler folk eller penger til å få noe ut av det. Prosjekter som dette, får folk som har økonomiske ressurser, til å investere i prosjekter på landsbygda som ville vært umulig å gjennomføre i en by. Det er bra for oss som bor her, og for dem som bor i byene, sier Borra.

    Vennegjeng på solenergi. En av dem som investerer i vindmøllen på avstand, er Marta García. Hun bor i Barcelona sammen med datteren og samboeren sin, en halvannen times biltur fra Pujalt. Hun og familien har bidratt med en sum som tilsvarer det årlige energiforbruket deres, rundt 10 000 norske kroner. Hver måned får García en rapport der det står hvor mye strøm vindmøllen har produsert, og hvor mye penger de får betalt tilbake. Når hele investeringen er tilbakeført, får hun strøm uten å betale for den.
    I tillegg har García, sammen med en gruppe gamle studiekamerater, satt opp et solcellepanel på taket på matmarkedet i bydelen El Carmel. De var ti stykker og spyttet inn 1000 norske kroner hver. Nå har de driftet panelet i 13 år.
    – For oss var det en måte å holde kontakten på. Vi sa til hverandre at pengene tilsvarte noen dyre kvelder på byen, og at vi i stedet fikk muligheten til å produsere vår egen strøm, ha kontroll over den selv, og ha et felles prosjekt som bandt oss sammen, sier García.
    For henne var det viktig å være en del av små tiltak som ikke bare fremmer fornybar energi, men som også er gjennomsiktige når det gjelder hva pengene går til.
    – De store energiselskapene i Spania gir veldig lite informasjon om hva man faktisk betaler for, samtidig som prisene er høye. Jeg tror det er noe av grunnen til at stadig flere vil produsere selv, sier García.

    Nye tider. Et ord man ofte hører når det snakkes om spansk energipolitikk, er oligopolio, tilstanden der noen få selskaper kontrollerer markedet. Fire energiselskaper står for det meste av tilbudet i Spania, og de har hatt stor innflytelse på det politiske systemet. Særlig tydelig ble det da regjeringen, ledet av Partido Popular (PP), innførte den omstridte «solskatten» i 2015. Skatten rammet enkeltpersoner som produserte sin egen strøm gjennom solcellepaneler.
    Frem til da hadde det vært mulig å tjene inn en investering på rundt 15 000 kroner i løpet av fem år, men med de nye skattereglene ville det ta opp mot 20 år. I tillegg ble det varslet om himmelropende bøter for dem som ikke registrerte solcellepanelene sine slik at de kunne bli målt av myndighetene. I 2018 ble det klart at den påfølgende regjeringen, ledet av Partido Socialista Obrero Espanol (PSOE), ville fjerne solskatten for godt, og i april 2019 trådte lovendringen i kraft.
    – Energi ble et politisk og sosialt spørsmål, sier Joan Groizard på telefon fra Madrid. Han er leder for kontoret for diversifisering og energisparing, som ligger under det spanske klima- og miljødepartementet.
    – Og solskatten ble et symbol på en stat som overkjører innbyggerne sine. Med lovendringen prøver vi å rette opp i det, og sette innbyggeren i sentrum for det grønne skiftet.
    Groizard sier gjenåpningen for at innbyggere tar større kontroll over energiproduksjonen, er en del av en større strategi for å nå Spanias klimamål.
    – Vi har sett folkelig motstand mot klimatiltak i mange land i Europa. Det vil vi prøve å unngå her. Ved å endre lovene slik at innbyggerne kan ta større del i overgangen til fornybart samfunn, gjør vi det mulig for dem å være med å eie utviklingen. Det tror jeg er helt nødvendig.
    Nå er retten til å produsere energi selv anerkjent, både på nasjonalt nivå i Spania og i EU. Samtidig er det en del som gjenstår i den praktiske gjennomføringen av det nye regelverket i Spania. Foreløpig er det for eksempel ikke mulig for folk som produserer strøm, å spare det de har til overs, for eksempel i et batteri, som de så kan lade opp en sykkel eller bil med. Det er heller ikke mulig for dem å videreselge strømmen de har til overs.
    – Vi har et stykke igjen der, det er en del tekniske løsninger som må på plass før vi kan få det til. Men jeg tror ikke vi er så langt unna, sier Groizard.

    Sammen om kilowatt. På kontoret til Som Energia – «Vi er energi» på katalansk – er det stappfullt av grønne planter. Kooperativet har lokaler i teknologiparken til universitetet i Girona, hvis yttervegg er pepret med solcellepaneler. Som Energia drives som en ideell organisasjon, styrt av medlemmene selv, og er Spanias største kooperativ for fornybar energi. De er et av initiativene som presser på for at myndighetene skal legge bedre til rette for at innbyggerne kan involvere seg i energiproduksjon.
    – Det er ganske mye vanskeligere å drive nå som vi er blitt så mange, sier Francesc Casadellà og ler.
    Han har vært med nesten helt fra begynnelsen, da kooperativet ble stiftet på universitetet i 2010. Da var de 300, nå er de over 60 000. Som Energia var tenkt som et foretak for byen Girona, kanskje kunne de strekke seg ut til andre steder i Catalonia. Nå driver kooperativet fornybare energiprosjekter over hele Spania. De har vannkraftverk i Castilla og León, solcelleanlegg i Andalucía, biogassverk i Catalonia – og nå holder de på å sette opp en vindpark i Navarra.
    Som Energia ble startet i kjølvannet av finanskrisen, da folk hadde svært lite å rutte med. Jeg tror det var målet vårt som gjorde at flere og flere likevel slengte seg på: Vi ville forandre energimodellen i Spania. Og det er det vi holder på å gjøre nå, sakte, men sikkert, sier Casadellà.
    Han forteller at kooperativet vokser jevnt med omtrent 200 nye medlemmer i måneden, og det til tross for at de ikke reklamerer for seg selv, og at det koster litt over tusen kroner å bli med.
    – Det at vi vokser så fort nå, tror jeg handler om at folk er alvorlig bekymret for klimaendringene og vil gjøre noe praktisk for å forhindre dem. Og så vil de være med på å demokratisere energisystemet. De to tingene henger sammen, sier han.

    Venter på solen. I den lille byen Torroella de Montgrí, noen kilometer inn i landet fra den katalanske kystregionen Costa Brava, sjekker Carles Vilá appen fra Som Energia. Han har fått installert solcellepaneler på taket for bare noen uker siden, og følger med på den daglige strømproduksjonen på mobilen. Panelene skal kunne forsyne ham, kona, sønnen og svigerforeldrene med strømmen de trenger. I dag er det overskyet, men foreløpig produserer de mer enn nok. 

    – Jeg hadde ikke tenkt på det før. Men da jeg så at det faktisk kunne være lønnsomt, ble jeg gira. Nå håper jeg myndighetene får ordnet slik at vi kan lagre strømmen som er til overs. Det kunne vært kult å lade en bil med strømmen fra taket, sier Vilá.

    Foto: ÁNGEL VALIENTE

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her